jeg våkner

Jeg våkner, sovet i 12 t. I tiden det tar meg å forbanne et rom, gardiner som ikke er mine, bli varm igjen når jeg ser over på Eple som ligger i høyet og sover. I løpet av en foggy men på samme tid, mest klar tilstand av tanker som har fryst seg inn i en deilig krystall tilstand. Når det er to dager siden jeg drakk sist. To dager siden jeg var hjemme kl 08 på morgenen etter å ha oppholdt meg på alle nivåer på et sted, med noen, jeg aldri tenkte jeg skulle ende opp hos. En jeg vil forsvinne med. En som alltid kommer til å være mer interessert i noe tidvis magisk jeg har mellom bena og musikksmaken min, enn hvem de ekte vennene mine er, grunnen til at jeg skriver og hvem jeg var for fem år siden. I et par minutter er alt det på avstand og jeg ser ting like klart som november sola som allerede er på vei litt for langt over horisonten enn hva som burde være lov. Jeg ser en viten om hvor lite alt det, mannlige barn og mine egne egotripper, egentlig betyr i det store og hele.

Lenger ut, til jeg sitter her og leter bak tanker, finner ned til følelser som jeg prøver å gjøre rene igjen. Søker gråt og sorg i stedet for kropp og angst. Prøver å forstå hvorfor det er så mye forkledd løgn rundt meg. Så lite som sitter igjen i hendene mine etter alt jeg har gitt til tusen nattetimer fylt til randen av alkohol og håp. Husker på å ta ansvar for min del, men ikke for mye. Lurer på hvorfor jeg har blitt så streng og nedlatende. Som om det er den eneste utvei. Den eneste måten å interagere og samtidig holde igjen på. Og gjennom den, beholde noe av hvem jeg er, huske hvem jeg var. Til noe endres. Som jeg har sagt altfor lett. Til jeg gir opp på den søteste måten mulig. Den som smaker av dyp frigjøring. Ikke påtvungen selvstendighet, holdt sammen av ren viljestyrke og hvite silkekjoler. Selv hvor lenge jeg insisterer på å ha de på, faller de på et eller annet punkt til bakken. Av meg eller han. Eller en annen.